Sadness resides in the heart of euphoria

Fra tungens store, bakre papiller til midtfuren og ned til tungeranden har et lite schezuan-pepperkorn satt i gang en capsaicin-prosess som best kan beskrives som en diabolsk tortur uten en synlig fangevokter man kan utpresse for løslatelse i bytte med noe på andre siden av gitteret. Ja for hva skulle det ha vært. En rullet joint med fentanyl, en gåte som åpner et kart for kontanter i plastikkposer, et løfte om en geisha med gjennomskinnelig kimono som serverer deg plummevin fra navlen? Der tungen kan slikke seg innover til et høynet nivå av brennevin fra østens skjulte bakgater og tennes på for å tilintetgjøre det smaker for evig. Men nå skal tannkjøttet gjæres, jekslene begraves. Ganen er forvirret og vil helst sluke store skyer med troposfærisk sukkerspinn. Ut fra hvelvet dannes vokaler fordi konsonantene er for grove påkjenninger nå. Det etses i etapper av bysantinske fakler, det vil si at heten er en reisende labyrint fremfor at den reiser seg oppover mot lufttetthet og blir der til man aksepterer trykket og gir seg hen. Angrepet er så subtilt fra det rugende monsteret at de spredende armene begynner å dirigere lassoer, lignende gestikulerende vifter i komisk kontrast til nerver i spenn.

Den eskalerende brannen utsletter tiden dette kornet har skapt på sin vei fra kjøkkenet til munn, den lengre reisen i tørket tilstand forbi kontinenter forblir unevnt da historien om sandkornet ikke permitterer dets nåværende forbrytelse. Det hjelper ikke med moraliserende vann, dionysisk vin eller nordisk mjød, men et langt dypp i et iskaldt glass med søt kumelk servert av raske hender til unnsetning. Og der, endelig i den basiske redningen av et frigidarium forblir tungen et tungt lodd som synker og synker så dypt inn i laktosen at de capsaicin-infiserte kjertlene kjemper for å la pepperkornets siste antagonistiske gjesp ikke slokne. Serviettene nå på gulvet har ingen verdi da ingenting flyter der nede ennå. Hvis det skal flytes så vil historien skli videre og hittil har ingen falt eller slurpet i seg bunnslammet. Men tankene går til nettopp dette fordi det svir nå så faen inn i helvete.

Ideen om å bli forvandlet til noe skulpturelt i offentlig som restaurant-gjest er her fortsatt. Bli med meg. Mens alt friteres, beveger vi oss til formene. Hodet slipes til en Gargoyle fra barokkens skulder og i sin funksjon som vannspyer skal utseendet holde onde krefter borte. Det utsondres fra hårlinjen rullende perler mot neseryggens siste konkave punkt. De salte perlene sprekker i takt med en annen molekylær emigrasjon som har endt opp i nakkens beskjedne deltaer og øst sine siste atomer sjenerøst inn mot øvre kant på t-skjorten. Blodet hallusinerer seg igjennom årene og spinner bølger for å øke farten. Det lekker fra alle kroppsåpninger nå og lyden fra spisepinner og small-talk fra bordet ved siden av maksimeres gjennom lokalets ekspansive natur av asiatiske retter i flux. Noen koser seg med kylling og cashewnøtter, andre nyter nudler med sursøt saus fri fra satans negler. Fatets omkrets med bunnslam av schezuan-pepper, fiskeben og fermentert kål minskes da risen i skrivende stund suger til seg væske. Denne inntrengende kjemien åpner for et visuelt motiv av en fisker og en båre. Opp ned ligner det en historie fra en båt med opiumspiper på avveie. Spis, spis, ikke stopp. Å stoppe lar helvete fortsette og lar torturen holde hender med det mørke dypet, under vannet, nærmere miasmaen og grunnlaget for vulkanisk aktivitet.

I hydrologiens tapte narrativ om opphavet til tårer ligger kanskje svaret på det å drukne. Servitøren gir ikke en kalori av medfølelse for en nordlig reaksjon av hetefriksjon i kjeften, og hvorfor skulle hun det? Hun kikker over svetten, lar den bli der og smiler ikke direkte til bordet, men til situasjonen. Det skal sies at luften stoppes i møtet med capsaicin og organene får et midlertidig sjokk, fortsatt ubeskrevet av tid da denne fortsatt ikke kjennes. Uten tid har vi ikke en historie. Om tungen kan gjenskape ideen om vannorgelet og utkonkurrere Midtgardsormens urskrik vet vi ikke. I kjeven stopper svelgets gang og det som ikke kan bli i mellompartiets port må komme opp. Alle andre smaker er forduftet. Var det en brokkoli-bukett et sted? Hvitløk? En tornado av Chengdus spesialiteter flettes som et vevet fossefall tilbake i fatet som nå ikke lenger har et synlig motiv av fiskemannen og vannbåren, men fisken er tilbake og de røde fruktene fra infernoets hyggestund har kloret sine siste flavonoider inn i et tapt innrisset overflate. De er minner om potente virkemidler. De er markerte soldater på leting etter en fortid vi ikke husker skal ha skjedd. De minner oss om avmakt, om væskens kretsløp og hvordan akveduktene falt under nøye planlagte avenyer. Veiene ledet an til et senter, et håp- en piazza. Tungen finner seg selv alltid fordi den er en ouroboro. Å bli truet av dens kortvarige lidelse gjorde ikke stort, men dens dominerende muntlighet snakket forbi historie. Den returnerte med et budskap om hvor mektig distrahering kan være, hvis du lar deg selv finne den. Melkeglasset er snart tomt og føles perverst som redning etter dette psyko-antropologiske måltidet. Mot kaninens år løper repetisjon videre og utholdenhet som et oppfunnet konsept i hjernen glemmer at det ikke renner lenger ned lårene og et håndkle gjør jobben kostfri. Laktosens smygeri var det siste tungen husket da den også slik andre påvirkete sanseapparater etter et par minutter innså at det å huske fremfor å glemme, er en mye større psykotisk opplevelse. Man kan ikke stoppe et vassdrag fra seg selv.



- Louise Jacobs