Null

Null er både ingenting og alt. I matematikk er det en

– en stille markør som holder strukturen på plass i tallrekken, selv når det ikke finnes noe å telle. Uten null ville 101 blitt til 11, og hele systemet falle fra hverandre. I datamaskinens binære språk, 0 og 1, er denne tomheten ikke bare fravær, men en av to grunnleggende byggesteiner som all digital virkelighet hviler på. Også i livene våre finnes slike placeholder-øyeblikk: pauser, fravær og tid brukt til ingenting. Likevel lever vi i en kultur der tomrommet mistenkeliggjøres. Et øyeblikk uten produktivitet blir fort oppfattet som sløsing. Fra industrirevolusjonen til dagens kunstige intelligens har teknologien blitt presentert som en vei til å frigjøre tid – men brukes ikke fremskrittene bare til å presse inn mer arbeid, mer produksjon og mer vekst?

– det meningsløse latinet som har fylt tekstblokker siden 1500-tallet – er et tidlig eksempel på automatisering. Teksten stammer fra Ciceros moralfilosofiske verk

, hvor han blant annet diskuterer den greske filosofen Epikurs begrep

– fravær av smerte. Epikur så for seg det gode liv som enkelt, selvforsynt og bygget på vennskap og tilfredsstillelse av grunnleggende behov. Frihet fra fysisk smerte og psykisk uro var, sammen med fellesskap, selve nøkkelen til lykke.

Karl Marx, som senere skrev sin doktorgrad om Epikurs naturfilosofi, var opptatt av hvordan slike ideer kunne stå i kontrast til samfunn som definerer menneskets verdi gjennom arbeid og produksjon. Denne spenningen – mellom det enkle, selvforsynte livet og den endeløse jakten på vekst – er fortsatt uløst. Hvordan vil du leve? Prøv å utfordre ideen om personlig vekst, lev i en nedadgående spiral, med ambisjon om en egen «degrowth».

I dag er det algoritmene som fyller våre tomrom. Sosiale medier, strømmetjenester og nyhetsstrømmer lever av å beslaglegge tid vi ellers kunne ha brukt på å gjøre – ingenting. De er designet for å skape et konstant behov for mer.

Når man lar en maskinlæringsmodell produsere et kunstverk, slik Dahl Monsen gjør, outsourcer han ikke bare selve arbeidet – han overlater også en del av den menneskelige erfaringen til en maskin som ikke kjenner verken glede, tvil eller kjedsomhet. Den genererer bilder basert på millioner av menneskeskapte verk, uten å forstå det fellesskapet og den historien de springer ut av.

I tegningene møter du gamle håndverktøy som har pensjonert seg. De sitter på bar, drikker øl og lar dagene gå. De har ingen ambisjoner – og det er hele poenget. Ambisjon er, i sin kjerne, en form for ressursakkumulering: et ønske om å samle, eie og kontrollere mer enn man trenger, ofte på bekostning av andres muligheter. Uten ambisjoner søker de ikke å klatre, erobre eller produsere. De prøver ikke engang å «utnytte tiden». I stedet lever de et liv fritt for mål og konkurranse, hvor verdien ikke måles i vekst, men i det å være til stede. Kanskje er dette den mest radikale motstanden mot vår tids logikk – å si nei til mer, og la en ettermiddag forsvinne i godt selskap og et glass øl.