Nonsensical dreamers

I utstillingen

viser Anne Karine Thorbjørnsen resinmalte draperier og tekstilforskalte betongskulpturer. Materialene er behandlet «fake» lær sydd sammeni stykker

og rynket lycra. Tekstilene forholder seg til noen gitte former i stål, en ramme – en slags kropp. Læret er i utgangspunktet mykt som smør og vil av sin natur legge seg i bløte folder, som en naturlig bevegelse. Men tekstilet er blitt påført lag av spraymaling og resin som gjør det myke stivt, overflaten glossy og har stagnert bevegelsen. Samarbeidet med Thorbjørnsen startet med en visning med draperier på modeller i bevegelse og en utstilling med de samme arbeidene på vegg i 2020. Dette markerte overgangen fra å drapere på kropp til å forme folden gjennom skulptur.

Hennes utforskning av draperiet og folden er kjernen i arbeidet, både som teknikk og tematikk. Hennes tilnærming til kroppen omhandler alltid menneskets indre – sårbarhet og potensielle styrke.Med en tvetydig lesning, er draperiet både visuelt knyttet til avleggs idealer status, grandeur og eksess, samtidig som det innehar en estetisk og sosial verdi – som et filosofisk landskap i bevegelse som påvirker hvordan mennesker møtes og forholder seg til hverandre.

«Nonsensical dreamers»

De står der og blinker mot meg med sin glatte fasade. Brutte folder som vrir seg i sin egen umulige tilstand. Folden er liksom tvunget til stillstand. Som om den har blitt motstandsdyktig mot sin natur.

Jeg ser sømmene og trådene, som minner meg om at de er tekstiler, jeg vet at de er formbare, eller en gang var det. Det er noe gjenkjennelig, sympatisk - noe som binder oss sammen med hverandre og våre omgivelser - noe universelt. En responsiv, levende relasjon – resonans.

Men det skurrer, denne glossy, rennende overflaten. Den er glatt og sleip. Jeg ser jo at det ikke renner, dråpene er også frosset bevegelse. Den glossy overflaten er hard, den skaper liksom uhygge, nesten truende - selv i sin glansete pynt, eller kanskje nettopp på tross av den. Den fremstår liksom så selvsikker, lukket. Den bryter med dette som skal være i bevegelse; en fold som flyter, som tillater at noe er komplekst og uavklart. Som tillater feil, mangler, sårbarhet og dynamikk.

De vrir seg. Det er liksom en fart og en vilje der, men de kommer ingen vei. Jeg ser at det er konflikt, det er trangt. Overflaten har blitt et ugjennomtrengelig panser; performativ og konstruert, uten rom for kontakt. Innside og utside er avbrutt av dette glossy i mellom. Et panser, hva beskytter det? Eller beskytter det? Det avgrenser heller?

De er drømmere fanget bak sitt eget glossy panser. Foldene presser på fra innsiden, de vil ikke holdes fast, de må være i bevegelse, de må ha kontakt. Å bli rørt, påvirket, å vibrere sammen med noe. Kompleksiteten og sårbarheten nekter å bli forstummet.

De er drømmere.

– Anne Karine Thorbjørnsen