Puttanesca

Ekspresjonistisk avtrykk av Victoria Duffee’s utstilling

Den brune ullgenseren rakner. Trekk den over hodet. Ser du det gnistre? Et ørlite stjernesystem. Tråden følger nøstet som rullet gjennom den mørke skogen bak huset, lik en sti. Nei, ei lunte som leder til dette minnet om et måltid. Se, flammen som løper. Den er det lyse håret ditt. Jentungen i den blå sommerkjolen, også hun rakner. Hvert steg er et sting på vei mot minnet som skal sprenges i alle retninger, sakte, lik et blomstrende tre. Duften er smellet. Du skal klatre til topps i det. Stien er dekket av snø, du løper sporløst ut av nålas øye. En dråpe blod fra fingertupp til tungespiss. Slik er det å smittes av et minne. Men er det ekte? -Først skjer det, så husker du det. Først et lysglimt, siden torden. Du får ikke lenger plass på passbildet i lommeboka. Du har steget ut av rammene. Det illusjonsløse barnet ser pappas tommeltott løsne fra hånden og vet at det er sant, slik ansiktet i speilet ikke finnes, men allikevel gråter. Og varmen i foret i hansken du glemte på bordet er deg og allikevel ikke, slik også et falskt smil er et smil. Av alt du har mistet, er det du har glemt det tyngste å bære. Katten stiger ut av veven, tråd for tråd, flykter fra halen, den svarte slangen. Sisyfos dytter en kjøttbolle opp et fjell av pasta. Når han er sliten tar han en bit. For hver bit vokser den, lik sult.

-Joakim Kjørsvik

De samlede arbeidene i Victoria Duffee’s utstilling

, gir motsatte perspektiver på et sentralt spørsmål om hva som er autentisk eller ekte. En serie vev er representasjoner av familiemedlemmer, og obskure skildringer av åpenbare kjente Italienske kunstverk. Vevene er laget av familiemedlemmenes gamle klær og tekstiler. De italienske referansene er Duffee’s søk etter nøkler i egen familiebakgrunn, som immigranter i USA for generasjoner siden. Utstillingen inneholder også en optisk illusjon, et verk som kan være vanskelig å fange med øynene, et verk som bare kan sees i sin illusjonsform. -En metafor for at en dypere sannhet gjerne åpenbarer seg gjennom fantasiene eller løgnene vi presenterer for hverandre. Ved å vise et arbeid som håndterer virkeligheten gjennom en spøkelsesaktig fremhevning, kommer Duffee inn på begreper som: døden, tilstedeværelsen av forfedre, magisk tenkning, samt stiller spørsmål om hva vår individuelle oppfatning av virkelighet egentlig er.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes vederlagsfond.